Om
Jens Jensen, der var bleven pepitagal og kom til Kjøbenhavn, hvor han troede at møde Pepita,
men tog feil af en almindelig Trækker og maatte gaae hjem med blaae Øine

Jou, ded var en deilig Malør, jeg fik der,
Gyd fri mig dog vel fra slige Streger;
Der kom jeg til Byen for at finde denne her
Pepita, som dandser og som neier;
Ded var bleven Aften og Alt var saa tyst,
Boutikkerne de straaled saa ded dog var en Lyst,
Jeg gik saa alene, da lød der en Røst:
Jens Jensen, hvorfor gaaer du alene?

Jeg vendte mig og saae -aa nei sikket deiligt Syn -
En Dame, klædt i bare pure Silke,
Og Øinene de blinked som om det var to Lyn,
Og Benene - jou ded var ingen Stilke! -
Hun tog min Haand og spurgte: "Hør Jens, hvor ska' du hen?"
"Jeg vilde see Pepita," - "Saa kom med mig, min Ven."
"Ih," tænkte jeg, "nu er Du vist galt deran igjen,
Mon inte at hun selv er Pepite?"

Saa traskede jeg med, og hun førte mig ind
I et Kammer, - men hille dog den Slemme,
Hvor der dou var rart, og hun med et kjærligt Sind
Sa'e: "Lad Du nu blot som Du var hjemme!"
Saa smed jeg mig nøer i en Sopha saa blød,
Og hun ved min Side, - nei, Gyd hvor hun var sød,
Saa talte hun Fransøsisk og Svensk, aa ja, Guds Død!
Jeg hviskede, "Du er vist dou Pepita!"

"Ja vel er jeg ded!" og saa kyssed hun mig,
Og vilde være Kjæreste med mig,
Jeg kyssed igjen og saa fik jeg - aa nei -
Jeg siger itte hvad hun gore ved mig.
Men saa blev ed silde og jeg vilde hjem,
Men hun holdt paa mig, og viste Læggene frem,
Men saa raabte Vægteren, at nu var Klokken fem,
Og saa sa'e jeg: "Nu Adiøs Pepita!"

"Nei, holdt," sa'e nu Damen, "fem Daler skal jeg ha'e,
Du har jo været hos mig hele Natten!"
Hvor skulde jeg dou ta'e disse mange Penge fra,
Saa letted jeg ganske lidt paa Hatten,
Og sagde: "Skjøn Jomfru! Nu har jeg jo faaet
Pepite og Tak nu for alt det møiet Godt,
Jeg er en fattig Karl, vil I la'e mig slippe blot,
For ellers gjør jeg Pinedød Spektakler."

Saa kaldte hun pa En - uh, han var saa fæl og stor,
Han kom og snupped fat her i min Trøie
Og sa'e: "Vil Du betale, paa hvem staaer Du og gloer?"
Saa slog han mig med Næven i mit Øie;
Saa tog vi et Tag, og paa Gaden snart jeg laae,
Det var Trompetergangen, men da jeg siden saae
Paa mine Øine, saa var de begge blevet blaae,
Og Trøien den var revet heelt i Pjalter.

Jeg siger nu saa mange Slags Tak for den Plaseer,
Derhjemme griinte hele Byen a' mig,
Jeg skal dou itte ind til den her Pepita meer,
Men deilig var det Hele, Fanden sla'e mig.
Og sikke nouen Lægge og sikken nouen Been,
Aa, hvem der dou til Kone sig havde saadan En;
Men dennehersens Lussing, jo den var saamæn reen,
Den har kureret min Pepitadaarskab.